Marius Warholm Haugen

A blog about libraries, literature and (digital) scholarship.

Det uendelige bibliotekets problem

Legg igjen en kommentar

Bokanmeldelse av Lucien Nouis, De l’infini des bibliothèques au livre unique. L’archive épurée au XVIIIe siècle, L’Europe des Lumières, 26, Classiques Garnier, Paris, 2013. Anmeldelsen er også publisert i Sjuttonhundratal. Nordic Yearbook for Eighteenth-Century Studies, 2014.

Hvordan organiserer et samfunn sitt kunnskapsmateriale når tilfanget øker drastisk og arkivene overfylles? Forestillingen om arkivets problem, om at vi oversvømmes av informasjon, er ikke enestående for vår tid. Slik Roger Chartier påpeker i L’ordre des livres (1992), opplevde Vest-Europa allerede fra senmiddelalderen en økning i sirkulasjonen av tekster – først som manuskripter, så i trykt form – som var så omfattende at den utløste en febrilsk innsats for å utvikle nye strategier og metoder for kunnskapsorganisering. Videreutviklingen og utbredelsen av trykkekunsten gjorde sitt for å øke behovet. Lucien Nouis tar i sin nye bok for seg denne epistemologiske og kunnskapsorganisatoriske problemstillingen slik den fremstod i opplysningstidens Frankrike.

Utgangspunktet for boken er en forestillingsverden som spilte en sentral rolle i den filosofiske og vitenskapelige samtalen i andre halvdel av 1700-tallet, knyttet til opplevelsen av å leve i en tid hvor man skrev for mye og tenkte for lite. Nouis siterer den politikeren Jacques Pierre Brissots spissformulerte svar på denne problemstillingen: Man må avstå fra å lese. Der vi i vår tid virker opptatt av å bevare all informasjon, liketil tweets og nettsider, søkte 1700-tallets ”hommes de lettres” etter en løsning i en rasjonell utrenskning og sortering av kunnskap. De var ikke fremmede for tanken om å henvise ”unyttige” tekster til historiens glemmebok. I denne forbindelsen var autodafeen, bokbålet, en positiv størrelse, fordi den fremstod som en frigjøring fra de foregående generasjoners feiltrinn og ordgyteri.

Slik tittelen antyder operer Nouis med to sentrale forestillinger, på den ene siden det uendelige og uhåndterlige biblioteket eller arkivet, og på den andre le livre unique, ”den unike boken”. Biblioteket og arkivet er her å forstå ikke først og fremst i konkret, materiell forstand, men som konsepter, som metaforer for samfunnets samlede kunnskapsproduksjon. ”Den unike boken” er på sin side et billedlig uttrykk for et idealet om en rasjonell destillasjon av den skriftlige overfloden. Forfatteren viser hvordan opplysningsideologien, og i særdeleshet de ulike encyklopedi-prosjektene, målbar en ambisjon om å sortere kunnskapen på en slik måte at de ideelt sett skulle resultere i en sekulær ”Bøkenes bok”; denne skulle erstatte et overfylt arkiv av for det meste overflødig tekst, for å stå tilbake med kun det virkelig sanne og nyttige.

Nouis’ bok plasserer seg i skjæringspunktet mellom idéhistorie og bokhistorie, men det er førstnevnte som dominerer. Det er i det store og hele en forestillingsverden som avdekkes: ideer, motiver og temaer slik de kommer til uttrykk i tekster. Forfatteren tar i mindre grad for seg konkrete, materielle forsøk på filtrering og sortering, selv om han detaljert og godt beskriver debattene omkring verdien av ulike former for filtrering og utdrag av kunnskap, slik som leksikon, korte lærebøker og aviser.

Analysene er subtile, og Nouis har et skarpt blikk for de avgjørende forskjellene mellom ulike perspektiver på kunnskapssorteringen. Han viser blant annet til hvordan d’Alembert og Diderot fremviste forskjellige holdninger til avismediet og dets muligheter til å bidra til opplysningen ved å formidle kunnskap i konsentrert og forkortet format. Nouis argumenterer godt for at Diderots skepsis bunnet i en frykt for at avismediet, samt andre former for kunnskapssammendrag, fremstod med en karakter av overfladiskhet som ville ødelegge for saken til Encyklopedien.

Fra filosofien går Nouis videre til politikken og revolusjonen. Uten å gå i den teleologiske fellen med å gjøre filosofene til forløpere for revolusjonen, viser han hvordan forestillingen om ”den unike boken” inneholdt et politisk potensiale som revolusjonens forkjempere tok med seg inn i sin egen retorikk: ”Den unike boken” ikles politisk drakt ved at konstitusjonen fremstilles som en ny ”Bøkenes bok” som skal viske ut de politiske feilgrepene til det gamle regimet. Spesielt god er delen hvor Nouis får frem den ”demokratiserende” utviklingen i synet på arkivet, blant annet hos Louis-Sébastien Mercier, som oppnår en forståelse for folkets muligheter til selv å stå for kunnskapssorteringen; Mercier gjør folket til ”subjekter for arkivet”.

Nouis flytter til slutt problemstillingen fra samfunnet over på individet, og spørsmålet hvordan enkeltmennesket skal forholde seg som lesende subjekt til en verden overfylt av bøker. Forfatteren tar utgangspunkt i Rousseaus meget ambivalente forhold til det å lese. Den sveitsiske filosofen strevde gjennom hele forfatterskapet med spørsmålet om hvorvidt lesning er et gode eller snarere ødeleggende for individets utvikling. Innledningsvis i denne delen får Rousseaus forfatterskap dominere for mye, slik at vi mister bokens utgangspunkt, arkivets problem, ut av syne. Mot slutten knyttes heldigvis trådene tilbake til arkivtematikken på en slik måte at det forsvarer omveien. Rousseaus forhold til lesningen fremtrer her som en idiosynkratisk og meningsbærende variant av den epistemologiske problemstillingen som ligger til grunn for boken.

Arkivets problem har fått ny aktualitet i humanioraforskningen med fremveksten av digitale arkiver. De l’infini des bibliothèques au livre unique bidrar derfor med en viktig historisk kontekstualisering. Boken er solid forankret i forskningstradisjonen, og bringer samtidig ny kunnskap til torgs ved hjelp av innovative sammenstillinger og gode analyser. Den elegante fremstillingen gjør i tillegg boken til en fryd å lese.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s