Marius Warholm Haugen

A blog about libraries, literature and (digital) scholarship.


Legg igjen en kommentar

Special issue on appropriation in and of eighteenth-century culture

The current issue of Forum for Modern Language Studies (Oxford Journals) is a special issue edited by Eli Løfaldli (NTNU) and Tom Jones (St. Andrews) on the notion of appropriation in eighteenth-century culture.

It is available here (subscription only, but the abstracts are open access):

http://fmls.oxfordjournals.org/content/51/2.toc

As the editors put it in their introductory essay,

«[…] the contributions to this Special Issue not only attest to just how extensive and varied appropriation in and of eighteenth-century culture was and is, but also demonstrate the great variety of analytical and theoretical approaches that are typically deployed in the study of appropriation. In addition, they make evident that various forms of appropriation are united in their transgression and thematization of boundaries – be they textual, generic, political, national, commercial or connected to gender, class or ethnicity – and in their tendency to call traditional mechanisms and hierarchies of value into question.»
(Jones & Løfaldli, p. 98)
  • Tom Jones and Eli Løfaldli (Department of Language and Literature)

Introduction: Appropriation Of and In the Eighteenth Century

  • Paul Goring (Department of Language and Literature)

Gulliver’s Travels on the Mid-Eighteenth-Century Stage; Or, What is an Adaptation?

  • Siv Gøril Brandtzæg (Department of Language and Literature)

Aversion to imitation: The rise of literary hierarchies in eighteenth-century novel reviews

  • Marius Warholm Haugen (NTNU University Library)

Appropriating the novel: Pietro Chiari’s La filosofessa italiana


Legg igjen en kommentar

Det uendelige bibliotekets problem

Bokanmeldelse av Lucien Nouis, De l’infini des bibliothèques au livre unique. L’archive épurée au XVIIIe siècle, L’Europe des Lumières, 26, Classiques Garnier, Paris, 2013. Anmeldelsen er også publisert i Sjuttonhundratal. Nordic Yearbook for Eighteenth-Century Studies, 2014.

Hvordan organiserer et samfunn sitt kunnskapsmateriale når tilfanget øker drastisk og arkivene overfylles? Forestillingen om arkivets problem, om at vi oversvømmes av informasjon, er ikke enestående for vår tid. Slik Roger Chartier påpeker i L’ordre des livres (1992), opplevde Vest-Europa allerede fra senmiddelalderen en økning i sirkulasjonen av tekster – først som manuskripter, så i trykt form – som var så omfattende at den utløste en febrilsk innsats for å utvikle nye strategier og metoder for kunnskapsorganisering. Videreutviklingen og utbredelsen av trykkekunsten gjorde sitt for å øke behovet. Lucien Nouis tar i sin nye bok for seg denne epistemologiske og kunnskapsorganisatoriske problemstillingen slik den fremstod i opplysningstidens Frankrike.

Utgangspunktet for boken er en forestillingsverden som spilte en sentral rolle i den filosofiske og vitenskapelige samtalen i andre halvdel av 1700-tallet, knyttet til opplevelsen av å leve i en tid hvor man skrev for mye og tenkte for lite. Nouis siterer den politikeren Jacques Pierre Brissots spissformulerte svar på denne problemstillingen: Man må avstå fra å lese. Der vi i vår tid virker opptatt av å bevare all informasjon, liketil tweets og nettsider, søkte 1700-tallets ”hommes de lettres” etter en løsning i en rasjonell utrenskning og sortering av kunnskap. De var ikke fremmede for tanken om å henvise ”unyttige” tekster til historiens glemmebok. I denne forbindelsen var autodafeen, bokbålet, en positiv størrelse, fordi den fremstod som en frigjøring fra de foregående generasjoners feiltrinn og ordgyteri.

Slik tittelen antyder operer Nouis med to sentrale forestillinger, på den ene siden det uendelige og uhåndterlige biblioteket eller arkivet, og på den andre le livre unique, ”den unike boken”. Biblioteket og arkivet er her å forstå ikke først og fremst i konkret, materiell forstand, men som konsepter, som metaforer for samfunnets samlede kunnskapsproduksjon. ”Den unike boken” er på sin side et billedlig uttrykk for et idealet om en rasjonell destillasjon av den skriftlige overfloden. Forfatteren viser hvordan opplysningsideologien, og i særdeleshet de ulike encyklopedi-prosjektene, målbar en ambisjon om å sortere kunnskapen på en slik måte at de ideelt sett skulle resultere i en sekulær ”Bøkenes bok”; denne skulle erstatte et overfylt arkiv av for det meste overflødig tekst, for å stå tilbake med kun det virkelig sanne og nyttige.

Nouis’ bok plasserer seg i skjæringspunktet mellom idéhistorie og bokhistorie, men det er førstnevnte som dominerer. Det er i det store og hele en forestillingsverden som avdekkes: ideer, motiver og temaer slik de kommer til uttrykk i tekster. Forfatteren tar i mindre grad for seg konkrete, materielle forsøk på filtrering og sortering, selv om han detaljert og godt beskriver debattene omkring verdien av ulike former for filtrering og utdrag av kunnskap, slik som leksikon, korte lærebøker og aviser.

Analysene er subtile, og Nouis har et skarpt blikk for de avgjørende forskjellene mellom ulike perspektiver på kunnskapssorteringen. Han viser blant annet til hvordan d’Alembert og Diderot fremviste forskjellige holdninger til avismediet og dets muligheter til å bidra til opplysningen ved å formidle kunnskap i konsentrert og forkortet format. Nouis argumenterer godt for at Diderots skepsis bunnet i en frykt for at avismediet, samt andre former for kunnskapssammendrag, fremstod med en karakter av overfladiskhet som ville ødelegge for saken til Encyklopedien.

Fra filosofien går Nouis videre til politikken og revolusjonen. Uten å gå i den teleologiske fellen med å gjøre filosofene til forløpere for revolusjonen, viser han hvordan forestillingen om ”den unike boken” inneholdt et politisk potensiale som revolusjonens forkjempere tok med seg inn i sin egen retorikk: ”Den unike boken” ikles politisk drakt ved at konstitusjonen fremstilles som en ny ”Bøkenes bok” som skal viske ut de politiske feilgrepene til det gamle regimet. Spesielt god er delen hvor Nouis får frem den ”demokratiserende” utviklingen i synet på arkivet, blant annet hos Louis-Sébastien Mercier, som oppnår en forståelse for folkets muligheter til selv å stå for kunnskapssorteringen; Mercier gjør folket til ”subjekter for arkivet”.

Nouis flytter til slutt problemstillingen fra samfunnet over på individet, og spørsmålet hvordan enkeltmennesket skal forholde seg som lesende subjekt til en verden overfylt av bøker. Forfatteren tar utgangspunkt i Rousseaus meget ambivalente forhold til det å lese. Den sveitsiske filosofen strevde gjennom hele forfatterskapet med spørsmålet om hvorvidt lesning er et gode eller snarere ødeleggende for individets utvikling. Innledningsvis i denne delen får Rousseaus forfatterskap dominere for mye, slik at vi mister bokens utgangspunkt, arkivets problem, ut av syne. Mot slutten knyttes heldigvis trådene tilbake til arkivtematikken på en slik måte at det forsvarer omveien. Rousseaus forhold til lesningen fremtrer her som en idiosynkratisk og meningsbærende variant av den epistemologiske problemstillingen som ligger til grunn for boken.

Arkivets problem har fått ny aktualitet i humanioraforskningen med fremveksten av digitale arkiver. De l’infini des bibliothèques au livre unique bidrar derfor med en viktig historisk kontekstualisering. Boken er solid forankret i forskningstradisjonen, og bringer samtidig ny kunnskap til torgs ved hjelp av innovative sammenstillinger og gode analyser. Den elegante fremstillingen gjør i tillegg boken til en fryd å lese.


Legg igjen en kommentar

Nye forskningsprosjekt på trappene

Forskningsgruppen jeg er med i, Enlightenment News, ledet av professor Paul Goring, er med i siste runde i tildeling av spydspissmidler på Det humanistiske fakultet. Vi er svært spente på den endelige avgjørelsen. Studieobjekt for prosjektet er aviser og andre periodika på (det lange) 1700-tallet. Den omfattende digitaliseringen av slike dokumenter har endret vilkårene for forskning, både fordi den har gitt enklere tilgang og fordi den gir nye muligheter til analyse og systematiske søk. Den pågående teknologiske utviklingen gjør det relevant å stille spørsmål ved hvordan vi driver humanioraforskning. Å diskutere de epistemologiske vilkårene og begrensningene innenfor det såkalte «digital humaniora»-feltet blir sentralt for prosjektet.

Bibliotekets har en viktig rolle å spille her, fordi det sikrer tilgangen til digitale primærkilder som British Periodicals. Samtidig vil en økt bruk av digitale verktøy innen humanioraforskningen kreve at biblioteket arbeider tettere med fagmiljøene for å sikre at de elektroniske ressursene våre er best mulig tilrettelagt for slik forskning. Enlightenment News er tenkt å være et foregangseksempel på et slikt samarbeid på NTNU.

Det humanistiske fakultet, NTNU

NTNU gikk inn i det nye året med et nytt slagord: Kunnskap for en bedre verden.
Flere forskere på Det humanistiske fakultet har i disse dager fått startsignal for nye forskningsprosjekt som vil bidra til ny kunnskap om verden og menneskene rundt oss – noen trinn på veien mot en bedre verden.

Norges forskningsråd

Norges forskningsråd lyser hvert år ut fri prosjektstøtte til humaniora og samfunnsvitenskap (FRIHUMSAM). I knivskarp konkurranse, fikk Kaja Borthen fra Institutt for språk og litteratur finansiering til prosjektet The meaning and function of NOrwegian Tags (NOT).

Forskningsrådet og universitetene har avtalt et spleiselag for å finansiere flere av de unge forskertalentene enn de som fikk direkte tildeling fra forskningsrådet – det såkalte fellesløftet. Det humanistiske fakultet vil, sammen med NTNU sentralt og forskningsrådet, løfte Espen Storli (Institutt for historiske studier) og prosjektet The hidden companies of the global economy: the development of global…

View original post 215 more words