Marius Warholm Haugen

A blog about libraries, literature and (digital) scholarship.


Legg igjen en kommentar

E-boken som håndverk og forskningsverktøy: The Making of a Broadside Ballad

En nylig publisert e-bok (februar 2016), The Making of a Broadside Ballad, utforsker det elektroniske formatets muligheter, ikke bare til formidling av vitenskap, men også som redskap for den vitenskapelige prosessen.

Boken er den første fagfellevurderte publikasjonen hos EMC Imprint – Publishing Multi-Media Literary and Cultural Studies, 1500-1800. Dette er plattform for elektroniske publikasjoner innen forskning på tidligmoderne litteratur, kultur og bokhistorie, drevet av The Early Modern Center (University of California, Santa Barbara).

Boken dokumenterer, beskriver og reflekterer over prosessen med å lage en «broadside ballad» (skillingstrykk i tverrformat) med tidligmoderne metoder, fra fremstillingen av papir til fremføringen av skillingsvisen.

Boken, hvis det i hele tatt er riktig ord for denne publikasjonen, er en nettleser-basert publikasjon som kombinerer tekst, bilder og videoer. De ulike kapitlene inneholder såkalte «How to»-filmer, introduksjonsvideoer til de ulike trinnene i  produksjonsprosessen, samt vitenskapelige artikler om det aktuelle temaet, for eksempel om valg av melodier til skillingsvisene.

I introduksjonen til boken beskriver redaktørene, Patricia Fumerton, Andrew Griffin og Carl Stahmer, motivasjonen for prosjektet ut fra det følgende spørsmålet: «What alchemical reaction would occur if we combined experiential knowledge of craftwork with humanistic questions about meaning, reading, and the circulation of texts?»

Forskningsprosjektet og -publikasjonen er et eksempel på såkalt «critical making», hvor prosessen med å skape et objekt blir et utganskpunkt for humanistisk kritisk utforskning og refleksjon. Gjennom selv å gjennomgå prosessen med lage et skillingstrykk kommer forskerne i kontakt med forskningsobjektet på en helt annen måte enn tidligere, hvilket bringer frem nye spørsmål:

[…] questions not only about how material objects operate in the world, but also how they are made, from what they are made, how it feels to make them, how it feels to interact with the technologies required for their production, and how they are built from the pulp up. And, indeed, the focus on the materiality of the objects has, until this project, largely been matched by a blindness to our own bodies: the apparently immaterial scholar largely looms bodiless over printed works rather than getting his or her hands dirty. (Andrew Griffin, Why Making?)

Spesielt interessant i dette tilfellet er at fremstillingen av e-boken blir en fordobling av denne «kritiske produksjonsprosessen», som gjør det mulig for forskerne å reflektere over de materielle vilkårene for meningsproduksjon også ut fra deres egen historiske situasjon. Slik Carl Stahmer skriver i kapitlet «Why Edit Digitally: Scalar and the Decorum of Form«:

In working through the constraints and possibility of the digital interface, we confront the same relationship between form, function, and meaning that the volume attempts to elucidate with regard the printing press and broadside ballad.

The Making of a Broadside Ballad er et interessant bidrag, både til forskning på tidligmoderne skriftkultur og til forsøket på å fornye den vitenskapelige publiseringspraksisen i vår egen tid.

Advertisements


Legg igjen en kommentar

Special issue on appropriation in and of eighteenth-century culture

The current issue of Forum for Modern Language Studies (Oxford Journals) is a special issue edited by Eli Løfaldli (NTNU) and Tom Jones (St. Andrews) on the notion of appropriation in eighteenth-century culture.

It is available here (subscription only, but the abstracts are open access):

http://fmls.oxfordjournals.org/content/51/2.toc

As the editors put it in their introductory essay,

«[…] the contributions to this Special Issue not only attest to just how extensive and varied appropriation in and of eighteenth-century culture was and is, but also demonstrate the great variety of analytical and theoretical approaches that are typically deployed in the study of appropriation. In addition, they make evident that various forms of appropriation are united in their transgression and thematization of boundaries – be they textual, generic, political, national, commercial or connected to gender, class or ethnicity – and in their tendency to call traditional mechanisms and hierarchies of value into question.»
(Jones & Løfaldli, p. 98)
  • Tom Jones and Eli Løfaldli (Department of Language and Literature)

Introduction: Appropriation Of and In the Eighteenth Century

  • Paul Goring (Department of Language and Literature)

Gulliver’s Travels on the Mid-Eighteenth-Century Stage; Or, What is an Adaptation?

  • Siv Gøril Brandtzæg (Department of Language and Literature)

Aversion to imitation: The rise of literary hierarchies in eighteenth-century novel reviews

  • Marius Warholm Haugen (NTNU University Library)

Appropriating the novel: Pietro Chiari’s La filosofessa italiana


Legg igjen en kommentar

Det uendelige bibliotekets problem

Bokanmeldelse av Lucien Nouis, De l’infini des bibliothèques au livre unique. L’archive épurée au XVIIIe siècle, L’Europe des Lumières, 26, Classiques Garnier, Paris, 2013. Anmeldelsen er også publisert i Sjuttonhundratal. Nordic Yearbook for Eighteenth-Century Studies, 2014.

Hvordan organiserer et samfunn sitt kunnskapsmateriale når tilfanget øker drastisk og arkivene overfylles? Forestillingen om arkivets problem, om at vi oversvømmes av informasjon, er ikke enestående for vår tid. Slik Roger Chartier påpeker i L’ordre des livres (1992), opplevde Vest-Europa allerede fra senmiddelalderen en økning i sirkulasjonen av tekster – først som manuskripter, så i trykt form – som var så omfattende at den utløste en febrilsk innsats for å utvikle nye strategier og metoder for kunnskapsorganisering. Videreutviklingen og utbredelsen av trykkekunsten gjorde sitt for å øke behovet. Lucien Nouis tar i sin nye bok for seg denne epistemologiske og kunnskapsorganisatoriske problemstillingen slik den fremstod i opplysningstidens Frankrike.

Utgangspunktet for boken er en forestillingsverden som spilte en sentral rolle i den filosofiske og vitenskapelige samtalen i andre halvdel av 1700-tallet, knyttet til opplevelsen av å leve i en tid hvor man skrev for mye og tenkte for lite. Nouis siterer den politikeren Jacques Pierre Brissots spissformulerte svar på denne problemstillingen: Man må avstå fra å lese. Der vi i vår tid virker opptatt av å bevare all informasjon, liketil tweets og nettsider, søkte 1700-tallets ”hommes de lettres” etter en løsning i en rasjonell utrenskning og sortering av kunnskap. De var ikke fremmede for tanken om å henvise ”unyttige” tekster til historiens glemmebok. I denne forbindelsen var autodafeen, bokbålet, en positiv størrelse, fordi den fremstod som en frigjøring fra de foregående generasjoners feiltrinn og ordgyteri.

Slik tittelen antyder operer Nouis med to sentrale forestillinger, på den ene siden det uendelige og uhåndterlige biblioteket eller arkivet, og på den andre le livre unique, ”den unike boken”. Biblioteket og arkivet er her å forstå ikke først og fremst i konkret, materiell forstand, men som konsepter, som metaforer for samfunnets samlede kunnskapsproduksjon. ”Den unike boken” er på sin side et billedlig uttrykk for et idealet om en rasjonell destillasjon av den skriftlige overfloden. Forfatteren viser hvordan opplysningsideologien, og i særdeleshet de ulike encyklopedi-prosjektene, målbar en ambisjon om å sortere kunnskapen på en slik måte at de ideelt sett skulle resultere i en sekulær ”Bøkenes bok”; denne skulle erstatte et overfylt arkiv av for det meste overflødig tekst, for å stå tilbake med kun det virkelig sanne og nyttige.

Nouis’ bok plasserer seg i skjæringspunktet mellom idéhistorie og bokhistorie, men det er førstnevnte som dominerer. Det er i det store og hele en forestillingsverden som avdekkes: ideer, motiver og temaer slik de kommer til uttrykk i tekster. Forfatteren tar i mindre grad for seg konkrete, materielle forsøk på filtrering og sortering, selv om han detaljert og godt beskriver debattene omkring verdien av ulike former for filtrering og utdrag av kunnskap, slik som leksikon, korte lærebøker og aviser.

Analysene er subtile, og Nouis har et skarpt blikk for de avgjørende forskjellene mellom ulike perspektiver på kunnskapssorteringen. Han viser blant annet til hvordan d’Alembert og Diderot fremviste forskjellige holdninger til avismediet og dets muligheter til å bidra til opplysningen ved å formidle kunnskap i konsentrert og forkortet format. Nouis argumenterer godt for at Diderots skepsis bunnet i en frykt for at avismediet, samt andre former for kunnskapssammendrag, fremstod med en karakter av overfladiskhet som ville ødelegge for saken til Encyklopedien.

Fra filosofien går Nouis videre til politikken og revolusjonen. Uten å gå i den teleologiske fellen med å gjøre filosofene til forløpere for revolusjonen, viser han hvordan forestillingen om ”den unike boken” inneholdt et politisk potensiale som revolusjonens forkjempere tok med seg inn i sin egen retorikk: ”Den unike boken” ikles politisk drakt ved at konstitusjonen fremstilles som en ny ”Bøkenes bok” som skal viske ut de politiske feilgrepene til det gamle regimet. Spesielt god er delen hvor Nouis får frem den ”demokratiserende” utviklingen i synet på arkivet, blant annet hos Louis-Sébastien Mercier, som oppnår en forståelse for folkets muligheter til selv å stå for kunnskapssorteringen; Mercier gjør folket til ”subjekter for arkivet”.

Nouis flytter til slutt problemstillingen fra samfunnet over på individet, og spørsmålet hvordan enkeltmennesket skal forholde seg som lesende subjekt til en verden overfylt av bøker. Forfatteren tar utgangspunkt i Rousseaus meget ambivalente forhold til det å lese. Den sveitsiske filosofen strevde gjennom hele forfatterskapet med spørsmålet om hvorvidt lesning er et gode eller snarere ødeleggende for individets utvikling. Innledningsvis i denne delen får Rousseaus forfatterskap dominere for mye, slik at vi mister bokens utgangspunkt, arkivets problem, ut av syne. Mot slutten knyttes heldigvis trådene tilbake til arkivtematikken på en slik måte at det forsvarer omveien. Rousseaus forhold til lesningen fremtrer her som en idiosynkratisk og meningsbærende variant av den epistemologiske problemstillingen som ligger til grunn for boken.

Arkivets problem har fått ny aktualitet i humanioraforskningen med fremveksten av digitale arkiver. De l’infini des bibliothèques au livre unique bidrar derfor med en viktig historisk kontekstualisering. Boken er solid forankret i forskningstradisjonen, og bringer samtidig ny kunnskap til torgs ved hjelp av innovative sammenstillinger og gode analyser. Den elegante fremstillingen gjør i tillegg boken til en fryd å lese.